Etter at rishøsten er ferdig er det mye lediggang i landsbyen. Da er det på tide å finne på ting å feire, og det er folk flinke til. Og når pengene er oppbrukt kommer de til gata vår, for der bor det faranger som kan sponse ytterligere arrangementer.

 

Landsbyens eldre vet ofte ikke når de er født og hvor gamle de er. Men det hindrer ikke at de feirer sine «fødselsdager». Denne nymotens greia ble innført da det var en farang i gata vår som var litt ekstra løssluppen med pengene.

Så har man Halloween og Valentine’s Day. Det er ikke vanskelig å overtale thaiene til å feire disse dagene. Det er nærmest definisjonen på Sanook – moro. Men jula, da? Joda, den feires også. Uten julepynt og uten noen ide om hva slags hendelse som markeres.

 

Men den største galskapen er selvsagt nyttår. Nesten en hel uke med full fest, selv om de fleste kaster bort to hele dager på å sitte i bilkø til og fra Bangkok. Det er ikke uten grunn at det er offentlig fridag 2. januar. Lærere, militære og andre på statens lønningsliste trenger å få kreftene tilbake etter harde fridager.

 

I tre hele døgn sto en lastebil med enorme høyttalere parkert i nabogata. Høyttalerne blåste ut khmerrytmer fra tidlig formiddag til lenge etter at de lokale hanene hadde begynt å gale. Lydnivået fra anlegget – som sannsynligvis mot en liten gave hadde fått politiets tillatelse til å brukes i høytiden – fikk asken til å vibrere i urnene borte på landsbytempelet. De som lå dødssyke etter å ha pådratt seg lungebetennelse under kuldeperioden før jul, kunne fått aktiv dødshjelp når bassen forstyrret hjerterytmen. 

 

Som om ikke dette var nok dukket det opp en stor kinoscene og et mobilt kinoanlegg som viste filmer fra mørkets frembrudd til fire om morgenen. De havnet i konkurranse med lastebilen med de store høyttalerne noen hundre meter unna. Problemet ble løst ved å skru opp styrken på lyden på kinoanleggets høyttalere. Så nå hadde man to uutholdelige lydkilder å forholde seg til. Ville en ikke se film en sikkert hadde sett før, skulle en i hvert fall tvinges til å høre alle replikker. 

 

Nyttår feires med større lidenskap, mer bråk og flere trafikkulykker enn i noe vestlig land. Damer med vestlige menn – også kalt farangkoner (Mia Farang) – betaler for det meste av underholdningen, det være seg gamle filmer eller støyende musikk.

De samler også inn penger til gaver til landsbyens trengende barn. Og når det kommer inn lite penger, må farangkonene gi desto mer, for det er snakk om å miste ansikt hvis det ikke blir nok penger til at alle barna kan få en gave.

Men det ble gaver til alle barna, og damene solte seg i sin egen glans mens barna fikk en liten glede på årets siste dag.

 

1. januar var høyttalerne borte og kinoscenen rigget ned. Men da hadde tre år gamle Foam bursdag. Den anledningen måtte ikke gå til spille. Pappa Dam kjøpte en liten kake og noen flasker cola til barna. For de voksne ble det disket opp med helstekt svin og flerfoldige esker med Chang og Spy, samt et par flasker billig whisky. Det ble som vanlig de voksne som feiret barnas fødselsdag. Kalaset ble sponset av Dams søster, som er gift med en farang. Dam hadde gjort noe småarbeid på huset deres, så det skulle bare mangle at det ikke ble en liten fest ut av det hele. Bursdagsbarnet sovnet raskt på en liten matte, uvitende om foreldrenes utskeielser.

 

Det er pengene fra rishøsten som brukes til alle disse feiringene – godt hjulpet av pensjoner fra vestlige land. Jula varer ikke helt til påske, men man kan si at festen varer helt til Songkran. Fra ett nyttår til et annet.

Eldste bror Jao hadde startet feiringen tidlig, nærmere bestemt for et par år siden. Han havnet på det lokale sykehuset da han fikk delirium og epileptiske anfall etter den ekstremt lange rotbløyta.

Etter noen uker på vannvogna dukket lysten igjen opp til mer Sanook. Nå er han på fylla igjen, til han en dag er blakk eller havner på sykehuset. De siste dagene har han vinglet rundt og pratet energisk til kona som stakk av – i en mobiltelefon uten batteri.

 

Det finnes nok av buddhistiske høytider og dager. Da er det i hovedsak kvinnene som tar turen til tempelet og sørger for at munkene ikke sulter, mens resten av landsbyen er i festmodus. Ingen mulighet for Sanook får gå til spille.

Bursdager er det alltid nok av, og det har blitt en ny mote nå å feire sin fødselsdag, spesielt hvis det finnes faranger som vil sponse det hele. Og Valentine’s Day kan man som ektemann nesten ikke takke nei til å feire, da mister kona ansikt. Isteden må kona få et gullsmykke å vise frem mens hun spanderer mat og drikke på slekt og venner som virker å ha en utømmelig tørst.

 

Livet skal være morsomt. Det skal være Sanook. Det er dessverre ulikt fordelt hvem som kan ha det mest moro. Før i tiden måtte en selv spinke og spare, eller brygge sin egen drikke. Nå gjelder det å bo i ei gate med en eller flere faranger. Da blir det gøy på landet hele vinteren.

Observatøren

-------------

I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer og generaliseringer er skrevet i beste mening. Spaltens nåværende forfatter skriver under pseudonym, siden historiene er hentet fra hans omgangskrets i Isan.

(© Thailands Tidende. Utgave 2/2018 – 1. februar 2018)